Knud Jørgensen
Fung. Leder av Areopagos
Førsteamanuensis II, MF

[Til oversigt over missionskonferencer 2010]

Det ble i 1910 holdt en misjonskonferanse i Edinburgh som satte dype spor i misjon og kirkeliv i det 20. århundre. Konferansen som samlet 1200 misjonsledere, løftet opp temaet ”Verdens evangelisering i dette slektsledd”. Det var misjons- og studentlederen John Mott som satte ord på denne optimismen og var primus motor. Konferansen staket på mange måter ut visjoner for det 20. århundre. Det var ikke første gang en slik ”verdensmisjons-konferanse” ble avholdt – det hadde tidligere skjedd i New York, i 1899. Men det var første gang man hadde et klart, globalt mål. Det var også første gang man på forhånd hadde forberedt seg så grundig, via 8 store studieprosesser og tilsvarende rapporter som grunnlag for samtaler og strategi.

Edinburgh 1910 ble en suksess og skapte misjonsbegeistring i Vesten. For mange av delegatene ble det et møte med en større verden og med en visjon om en global kirke. Sett i et større perspektiv handlet Edinburgh 1910 om ”one of the most creative events in the history of the Christian church” (Kenneth Ross, Edinburgh 2010: Springboard for Mission, 2009).  Kan 2010 brukes som en anledning til å feire? Kanskje likefrem til å bekrefte identitet og gjenvinne formål? Denne ”creative event” markerte klimaks for opplysningstidens store misjonsperiode og misjonsoptimisme. Den ble samtidig slutten på denne epoken. Også i dag står vi ved slutten av en epoke i misjon.

1910 handlet som sagt om en visjon: Verdens evangelisering i dette slektsledd. På flere måter er denne visjonen blitt virkelighet – det finnes i dag en kirke på alle kontinenter og blant alle folkeslag. Det bør vi feire!

Samtidig var visjonen altfor farget av vestlig selvtillit og imperialisme. Fire år etter brukte de vestlige misjonsland opp all sin energi og optimisme i en krig som var mer destruktiv enn noen gang tidligere. Denne krigen viste seg ikke å være et unntak eller en pause. 1910-deltakerne talte begeistret om de dyktige, freidige og frimodige kristenlederne på konferansen. Men Edinburghs entusiasme og pågangsmot ble ikke ført videre. For de fleste misjonsorganisasjoner betydde det 20. århundre i stedet sterk tilbakegang. Med dette som bakgrunn er det interessant å høre fra skandinaviske deltakere i 1910 (blant andre dansken Ferdinand Munck) at misjonens hovedproblem allerede i 1910 var ”hjemlandets kirker”.

Til tross for tap av frimodighet i vest og nord har århundret bekreftet en av Edinburghs grunnleggende overbevisninger: At evangeliet kan slå rot i enhver kultur og frembringe frukt i kirke og samfunn alle steder: Kristentroens vekst i Asia, Afrika, Oseania og Latin-Amerika har overgått selv de mest entusiastiske forventninger fra 1910. Ingen forutså for eksempel veksten i Afrika, eller at Latin-Amerika ville oppleve en karismatisk fornyelse. Afrika ble sett på som så primitiv at det ville ta et par generasjoner før man her var moden for seriøst disippelskap. Latin-Amerika var slettes ikke tilstede i Edinburgh fordi de høykirkelige anglikanere anså kontinentet for kristnet av den romersk-katolske kirken. Når datidens misjonsledere kalte 1910 for en ”verdensforsamling” er det derfor tale om en sannhet med betydelige modifikasjoner: Tilstede var en liten gruppe fra Asia, en person fra Afrika (bosatt i England), ingen fra Latin-Amerika, og ganske få fra Øst-Europa. Resten av de 1200 deltakere var fra Vesten – de fleste var menn.

Samtidig er det sant hva en kjent og respektert Edinburgh-missiolog, Andrew Walls, har sagt: ”The fact remains that, by a huge reversal of the position in 1910, the majority of Christians now live in Africa, Asia, Latin America or the Pacific, and that the proportion is rising. Simultaneously with the retreat from Christianity in the West in the twentieth century went – just as the visionaries of Edinburgh hoped – a massive accession to the Christian faith in the non-Western world. The map of the Christian Church, its demographic and cultural make-up, changed more dramatically during the twentieth century than (probably) in any other since the first” (The Great Commission, 1910-2010, 2002).

Uten misjonsinspirasjonen fra Edinburgh ville kristentroens fremtid som en verdensreligion ha vært tvilsom, især ettersom troen går tilbake i Vesten.

Edinburgh 1910 manglet på mange punkter avstand til vestlig imperialisme. De vestlige ”kristne” makter dominerte verden. Denne dominans lå som et teppe under store deler av konferansens optimisme angående misjonens sak. Man regnet med at Vestens kirker og organisasjoner ville ta initiativ og ta ansvar for kristentroens vekst. De nye kirker ble betraktet som barn, og man forventet at de ville ha bruk for foreldre i lang tid fremover.

En del av denne nedlatende holdningen og paternalisme lever fortsatt. Her er det behov for bot. Misjon er fra alle steder til alle steder, og kirker i det globale sør har en voksende del av ansvaret.
En feiring av Edinburgh 1910 må derfor erkjenne at Vestens eierskap av misjonens sak må erstattes av en erkjennelse av den verdensvide kirke som base for kristen misjon.

Videre er det behov for å gjøre bot for den aggressive og konfronterende forståelse av misjon som preget Edinburgh. Man brukte mange krefter på å snakke religionsteologi, men det må samtidig innrømmes at man manglet respekt for mennesker med annen tro. Man brukte et militaristisk og triumfalistisk språk. Man ønsket å feire ”the spectacle of the advance of the Christian church along many lines of action to the conquest of the five great religions of the modern world” (Report of Commission VI: The Missionary Message in Relation to Non-Christian Religions). Misjonærer ble kalt “soldater” eller kristne “styrker”. I taler og foredrag møter vi ord som army, crusade, conquest, advance og marching orders. I stedet for denne tone trenger vi et vitnesbyrd i misjon som preges av ”a bold humility – and a humble boldness” slik den sørafrikanske missiologen David Bosch ofte uttrykte det. Vi er vitner, ikke soldater. Misjon blir i økende omfang forstått som ”vitnesbyrd” (marturia, witness). Således er temaet for jubileumsfeiringen i Edinburgh i 2010 ”Witnessing to Christ Today”.

Edinburgh 1910 var et stort misjonsmøte på et sted. I 2010 vil feiringen bli polysentrisk med begivenheter og konsultasjoner mange stedet, inklusive Edinburgh, Tokyo, Cape Town, Stuttgart og Latin-Amerika [Oversigt]. Allerede i løpet av 2009 har det vært en lang rekke regionale og nasjonale markeringer rundt om i verden. Absolutt alle kristentradisjoner har tatt del og vil fortsatt gjøre det i 2010, også såkalt ”indigeneous churches” som for eksempel African Independent/Initiated Churches. Fokus vil være på det globale Sør fordi det er der kristentroens tyngdepunkt er i 2010. Siden 1910 er misjonsbevegelsen blitt en bevegelse ”from everywhere to everywhere”, og kanskje det er det største som er skjedd: Den vestlige kristenheten (Christendom) er blitt til et globalt Guds folk.

Edinburgh 1910 nedsatte en “continuation committee”; det var faktisk det eneste vedtak som ble fattet i løpet av hele konferansen. 1910 ble dermed starten på en bred økumenisk bevegelse som i 1921 resulterte i opprettelsen av the International Missionary Council (IMC). Siden fulgte så på rad og rekke de andre økumeniske organer: Faith and Order, Life and Work, og Kirkenes Verdensråd (WCC) fra 1948. I 1961 fikk vi en integrasjon av IMC og WCC som førte til opprettelsen av Commission on World Mission and Evangelism (CWME). Dette resulterte i en frykt for at det kirkelige ville erstatte misjon og evangelisering. Resultatet ble dannelsen av Lausannebevegelsen (The Lausanne Committee for World Evangelization (1974)). Denne bevegelse må derfor også ses som en direkte fortsettelse av Edinburgh 1910 hva angår anliggendet for verdensevangelisering. Kan hundreårs-feiringen brukes som en anledning for begge disse strømmer til i fellesskap å se på arven fra 1910? ”Both ’ecumenical’ and ’evangelical’ today have their roots in Edinburgh 1910. If each will go back to the pit whence both were dug, each may understand both themselves and the other better” (Andrew Walls, The Missionary Movement in Christian History: Studies in the Transition of Faith, 1996).

Og så er jo både den økumeniske og den evangelikale bevegelsen tradisjoner som hører hjemme i forrige århundre. Siden da er det oppstått nye bevegelser som utfordrer oss til å tenke nye paradigmer for det 21. århundre: den pentekostale vekkelsen (deltok ikke i 1910), den karismatiske vekkelsen og African Instituted/Independent Churches. Kan disse bidra til at det skapes samtaler på nye måter?

På samme måte som i 1910 befinner vi oss i dag mitt i en overgang (transition) – i en såkalt liminal (grenseliknende) periode. Vi har bruk for nye modeller for å tolke og gi sammenheng til nye misjonsmønstre for et nytt århundre. Wilbert Shenk sier: ”Renewal will not come by way of incremental revisions of structures and liturgies inherited from the past” (Mission, Renewal and the Future of the Church, IBMR, no. 4, 1997). Det trengs nye vinsekker; ikke for nostalgiens skyld, med for å ta høyde for en ny tid. Det handler om å gjøre for vårt århundre hva Edinburgh gjorde for det 20 århundre: å fange en visjon og sette en dagsorden som kan gi retning for og energi til misjon. Og vi har i dag midlene langt ut over hva Edinburgh hadde.

Edinburgh 2010 skal derfor brukes som base for dette. I 1910 hadde man 8 forberedende kommisjoner, i dag har vi ni kommisjoner som hver arbeider med et hovedtema for misjon i det 21. århundre.
1. Foundations for mission
2. Christian mission among other Faiths
3. Mission and post-modernities
4. Mission and power
5. Forms of missionary engagement
6. Theological education and formation
7. Christian communities in contemporary contexts
8. Mission and unity – ecclesiology and mission
9. Mission spirituality for the Kingdom of God

 I skandinavisk sammenheng har man, i regi av Egede Instituttet, arbeidet med misjon og postmodernitet. Videre har vi fra Skandinavia deltatt svært aktivt i arbeidet med ”Christian Mission among Other Faiths” og ”Forms of Missionary Engagement”. Jeg er selv leder av gruppen som koordinerer det internasjonale studiearbeid til alle ni kommisjoner, med deltakelse fra hele verden og alle trossamfunn. I starten av 2010 vil det foreligge en større bok med et omfangsrikt kapittel fra hver kommisjon. I tillegg arbeider flere av kommisjonene med å samle materiale til selvstendige publikasjoner, og det er planer om å gi ut materiale fra flere av de regionale og nasjonale konsultasjoner (som for eksempel foredragene fra et symposium i april på Fjellhaug skoler). I alt vil Edinburgh-2010 serien omfatte 10-12 bøker. Deler av dette materialet er allerede forsøkt kanalisert inn i de ulike internasjonale konferanser som skal avholdes neste år –  især Edinburgh, Cape Town, Tokyo, Stuttgart, Latin-Amerika og Boston.

I Edinburgh kom ikke bare teoretikerne sammen. Konferansen var preget av ”the common living convictions of practical men and women who are working together for the evangelization of the world” (Kathleen Bliss i Keith Clements, Faith on the Frontiers: A Life of J.H. Oldham, 1974). Derfor merket man også et hjerte som banket: misjonens ærend har hast og handler om handling. Man ba om at ”the Church, dominated by a fresh vision of an unevangelized world and of that coming ecumenical, Christ-redeemed, triumphant multitude whom no man can number, may consecrate herself, as never before, to the sublime task of making Christ known and loved and obeyed by all men” (fra The History and Records of the Conference, 9 vols.). Kan 2010 også bidra til at vi finner tilbake til dette bankende hjerte?

På internasjonalt plan har en rekke kirker gått sammen i et ”general council” i arbeidet med ovennevnte studieprosesser. Slik som i 1910 håper man at disse prosesser kan bidra til å sette opp veimerker for misjon i det 21. århundre. I tillegg vil man i fellesskap arrangere en mindre jubileumsfeiring i Edinburgh den 2.-6. juni. Medlemmene i dette rådet omfatter Kirkenes Verdensråd, World Evangelical Alliance, Lausanne bevegelsen, World Alliance of Reformed Churches, Det lutherske Verdensforbund, den anglikanske kirken, Global Christian Forum, Vatikanet, Den ortodokse kirken, Baptist Wotld Alliance, World Methodist Council, pinsevenner, adventister, afrikanske uavhengige kirker med flere. Fra norsk side deltar misjonsorganisasjonen Areopagos aktivt i planlegging og i arbeidet med de 9 studieprosesser (se www.edinburgh2010.org).

Hvordan skal vi i Norge feire på en slik måte at vi sammen søker en retning for misjon og kirke i et nytt århundre?

Med tilhørighet til ulike kirkelige tradisjoner tror vi at uten Edinburgh 1910’s utfordring til misjon ville kristentroens rolle som en verdensreligion ha sett annerledes ut. I stor grad som en frukt av misjonens arbeid finner vi idag levende og tallrike uttrykk for kristentroen på alle seks kontinenter. Til tross for mange svakheter var Edinburgh 1910 med på å legge grunnen for at kristentroen i dag er en verdensvid tro.

Imidlertid handlet Edinburgh 1910 på mange måter om et vestlig, protestantisk syn på og planer for misjon i det globale Sør, i stor grad uten at det globale Sør selv deltok. Kunne vi et hundre år etter tenke omvendt og invitere Sør til å evaluere oss og slik gi oss inspirasjon og utfordringer til veien videre?

Edinburgh 1910 så på seg selv som økumenisk selv om katolikker, ortodokse og pinsevenner ikke ble invitert. Sammen med andre kristne spiller alle tre kirker en sentral rolle i misjon i dag og i de internasjonale forberedelser til feiringen. Det samme gjelder i hjemlig sammenheng.

En feiring i 2010 må gi stort rom for innspill fra unge i Norge. Vi trenger deres drømmer og håp for misjon i dag og i morgen. Edinburgh 2010 må gi stemme til en ny generasjon. Derfor har vi satt igang en studieprosess for unge missiologer og studenter om temaer knyttet til misjon i vårt nye århundre. Denne ungdomsdeltakelsen vil fokusere på nye måter å være kirke på (misjonal kirke). Innspill herfra vil være en viktig komponent i feiringen i Norge.

Hovedfokus for den hjemlige feiring blir imidlertid en Sør-evaluering av misjon og kirkens rolle i misjon i Norge. Mellomkirkelig Råd, Norges Kristne Råd og Norges råd for misjon og evangelisering (NORME) har, i samarbeid med Egede Insituttet og Areopagos, invitert et team fra Sør til å begynne en prosess for en slik evaluering. Dette teamet er satt sammen av personer som kjenner vår situasjon og har bred erfaring innen misjon. Teamet har økumenisk bredde med personer både fra pinsebevegelsen, luthersk tradisjon og den ortodokse kirke. Dette teamet har begynt sitt arbeid og er i kontakt med hverandre. Teamet omfatter personer fra Madagaskar, Hong Kong, Sør-Korea og Hellas. Teamet vil samtidig ha nær kontakt med en norsk referansegruppe som formulerer spørsmål og emner som vi i vår sammenheng ønsker at teamet skal jobbe med underveis til 2010. Den norske gruppen vil også utfordre til at flere i Norge tar inn i programmet emner og spørsmål om misjon i går, i dag og i morgen, i møter, undervisning og konferanser.??

Formålet med en slik Sør-evaluering er å bidra til følgende:
• En bred, økumenisk samtale om kirkens vitnesbyrd i Sør og Nord i det 21. århundre.
• Norske kirke- og misjonsledere vil bli inspirert av hva som skjer innen kirker i det globale Sør.
• Kristne i Norge vil bli utfordret til misjon og evangelisering lokalt, nasjonalt og i den globale sammenheng.
• Sammen med søstre og brødre fra det globale Sør vil vi bekrefte det bibelske kallet til misjon og evangelisering.

Kan vår feiring på en tidssvarende måte resultere i nye skritt og nye initiativer? ??Ellers er det ikke Edinburgh 1910 vi feirer. Derfor er det så viktig at missiologer og praktikere jobber sammen slik at man kan si som John Mott sa ved avslutningen av 1910: ”The end of the planning is the beginning of the doing”.

Hva blir så hovedtemaer for misjon i det 21. århundre?
• Kristentroens tyngdepunkt er i det globale Sør. Allerede nå ser vi hvordan Vesten er blitt en misjonsmark. Konstantins ”kristenhet” er en saga blott, også vi i Norge har begynt å forstå at det siste årtusens kirkemodeller og sognestrukturer og teologisk utdanning må endres radikalt i en misjonssituasjon.
• Troens folk er på vandring. Slik har det alltid vært; i dag går veien i hovedsak fra Sør til Nord. Migrasjon er kanskje den viktigste misjonsbevegelse i vår tid i det hele tatt. I mange av Europas storbyer er det flere immigrantkristne til gudstjeneste om søndagen enn landets egne. 40 % av alle gudstjenestefeirende i København er innvandrere. Skal ”Ordet vende tilbake” til oss ”nasjonale” via kristne innvandrere?
• Det globale Sør er de fleste steder også det fattige sør. Vil de fattige, de marginaliserte, de maktesløse bli vår tids viktigste misjonærer? Speiler de langt mer autentisk evangeliets sårbarhet og en korstfestet kirke enn rike kristne og mektige kirkesamfunn har gjort det?
• I Vesten vil mange trenge å høre evangeliet på nytt, som var den første gang de hørte det; og for et økende antall mennesker i vår kontekst vil det faktisk være første gang. Kall det re-evangelisering eller trosopplæring. I områder som Øst-Tyskland og Frankrike er troen blitt såpass hjemløs at man like gjerne kan begynne forfra.
• Store deler av vår verden er blitt post-moderne; vi har mistet ”den store fortellingen”, livet handler om min historie og om de mange små sannheter. Blir dette den store nye kulturbarrieren for formidlingen av evangeliet i et nytt århundre?
• Dette århundre blir det pentekostale århundre. Det er pentekostalt pregede kirker som vokser; også etablerte kirker som den lutherske og romersk-katolske vokser der hvor de karismatiske gaver og ytringer får plass. Mye på godt, men ikke problemløst der hvor herlighetsteologien tar overhånd eller hvor evangeliet blir til en slags magi eller mantra.

Feiringen av Edinburgh 1910 skal gi oss kunnskap, visdom, frimodighet og visjon til å gå inn i slike utfordringer i et nytt århundre. De som var med i 1910 opplevde en slik visjon og frimodighet. Ganske visst ble mye av det de planla annerledes – fordi misjonens Herre er annerledes – og mye av hva vi måtte planlegge vil sikkert også bli annerledes. Men likevel var Edinburgh 1910 med til å forme misjonstenkningen i det 20. århundre og til å sette i bevegelse den økumeniske utvikling opptil i dag.

(Det er som forberedlse for Edinburgh 2010 kommet ut en bok om historien: Brian Stanley, The World Missionary Conference, Edinburgh 1910, Grand Rapids/Cambridge, William Eerdmans Publishing Company).